4. Analyse

4.1. Presentasjon

Utgangspunktet for denne hovedfagsoppgaven er at jeg vil forsøke å rydde opp i noe av den uklarheten som åpenbart er til stede når det gjelder å bestemmer PKKs karakter. Til det formålet har jeg introdusert tre ulike teorier med hver sine mer eller mindre sammenfallende forventninger til hvordan en bevegelse som PKK først vil oppstå og deretter utvikle seg over tid. Jeg har også forsøkt å finne frem mest mulig dokumentasjon for at jeg nå kan prøve å analysere PKK mer grundig og sette de ulike teoriene opp mot hverandre. I forhold til de tre hovedproblemene som jeg strekte opp i innledningen (sterke interesser, uklare begreper og forholdsvis lite generalisert viten eller bearbeidet empiri) har jeg til nå forsøkt å gå veien over empirien for å sette interessene i relieff og å konfrontere begrepene med et reelt innhold. Mer spesifikt har jeg lagt opp til en analyse av fire forskjellige hovedaspekter ved PKK som jeg har utledet fra teorigrunnlaget — dvs. a) rammevilkårene, b) klassekarakteren, c) organiseringen og d) dynamikken til den typen opprørsbevegelse som jeg mener PKK tilhører (dvs. en nasjonal frigjøringsbevegelse). Konkret har jeg nå kommet til den delen der jeg vil konfrontere empirien med teorien, for å se hvor mange av forventningene som stemmer.


4.2. Rammevilkår for den kurdiske bevegelsen

Utgangspunktet for de tre teoriene til henholdsvis Rubenstein, Rousset og Baechler var at en bestemt rekke kjennetegn ved et samfunn vil gjøre det mer utsatt for ustabilitet og eventuelt revolusjonære tilstander, der ulike sosiale krefter kjemper om å omstrukturere samfunnet som helhet. Det er et syn som legger opp til å lete etter interne og sosiale årsaker til konflikt, snarere enn bl.a. utenlandske sammensvergelser og komplotter. Dermed har de plassert seg på kollisjonskurs med absolutt hele det tradisjonelle tyrkiske etablissemanget samt størstedelen av den politiske høyresiden i landet, som er grunnforankret i synet på at kurderspørsmålet alene er et spørsmål om utenlandsk undergraving. Dette er også den offisielle holdningen i mange akademiske sirkler i Tyrkia, der gjennomgangstonen er at "Tyrkia har ikke et kurderproblem, men alene et terrorismeproblem". For disse miljøene er også svaret minst like opplagt, nemlig at problemet både kan og må løses med en tilsvarende militær undertrykking.

I dette tilfellet mener jeg Baechler er den som tydeligst har beskrevet hvordan dette er en nærmest sikker patentløsning på hvordan problemet overhodet ikke kan løses, men tvertimot bare vil forsterke det. For ham er poenget at i den grad makthaverne ikke innser at opprøret er dypest sett politisk og sosialt, vil de nærmest være dømt til å tape på forhånd — også selv om konflikten kan bli både langvarig og svært blodig. Baechler er imidlertid også den fremste til å vise hvordan en konflikt vil ha ulike nivåer og faser, og at det bestemt kan ha betydning for både statsmakten og opprørerne dersom de blir støttet av krefter som kommer "utenfra". Mye tyder på at han har rett:


4.2.1. Utenlandsk undergraving?

Det er ikke noen tvil om at kurderspørsmålet i dag er blitt en internasjonal kruttønne, og at det helt sikkert også er mange "utenlandske krefter" på spill med hver sine interesser i å enten styrke eller å ødelegge det nåværende tyrkiske statssystemet. Likevel mener jeg at i den grad det er mulig å tale om utenlandsk innblanding, er det utelukkende noe som har bidratt til å forsterke en dypest sett innenrikspolitisk konflikt, dvs. at årsakene til konflikten i hovedsak er både interne og sosiale. Ett av de sterkeste argumentene for dette synet er vel at både Sovjetunionen og Syria (PKKs viktigste og mest opplagte eksterne støttespillere) først ble trukket inn i konflikten etter at PKK var blitt stiftet som en selvstendig organisasjon. Sovjets eget støtteparti i Tyrkia, Tyrkias Kommunistiske Parti (TKP), har dessuten helt siden 1920-tallet vært en klar motstander av stort sett samtlige kurdiske opprørstendenser. Det eneste unntaket er det lite "offisielle sovjetpartiet" Kurdistans Kommunistiske Parti (KKP), som siden midten av 1990-tallet har vært medlem av det kurdiske eksilparlamentet. I tilfellet Syria var det først hen mot slutten av 1970-tallet og utover 1980-tallet at statsledelsen fikk et voksende problem med den såkalte "vannklemmen" over for Tyrkia. Det er absolutt ingen tegn på at verken Sovjet, Syria eller noen andre "utenlandske krefter" spilte en hovedrolle i å opprette verken PKK eller noen av deres søsterpartier. Det nærmeste man kan komme utenlandsk inspirasjon på den kurdiske siden er derfor den gamle opprørsbevegelsen til Mullah Mustafa Barzani (KDP-Irak), som imidlertid stadig mer gikk over til å være et negativt forbilde for kurderne i Tyrkia, i den grad de nettopp hadde gjort seg avhengige av andre enn kurderne selv og inngått allianser med USA, Israel og Sjahen av Persia. PKKs opphav er slik sett en reaksjon mot KDP-strategien, samtidig som frigjøringskrigene i Indokina og andre steder gjorde et stort inntrykk på ungdom over hele verden. I første omgangen sprang PKK imidlertid ut av ungdomsorganisasjonen Dev-Genç fra årene 1969-71, dvs. den tidligere ungdomsorganisasjonen til Tyrkias Arbeiderparti (TIP), som i sin tid ble stiftet i 1961 av en rekke fagforeningsfolk etter en streik på en glassfabrikk.

Min foreløpige konklusjon er derfor at den tyrkiske statsledelsen på avgjørende og systematisk vis selv har bidratt til å skape sitt "kurderproblem": For det første gjennom deres linje på 1920- og 1930-tallet om å skrive kurderne ut av historiebøkene og på alle måter tvinge dem til å fornekte sin identitet. Og for det andre gjennom deres konstante insistering på at opprørstendenser i samfunnet var et resultat av sovjetiskinspirert undergraving, evt. i samarbeid med enten armenske eller syriske agenter for å destabilisere den tyrkiske staten.

I den grad det er mulig å peke på en avgjørende utenlandsk innblanding, er det dessuten nettopp hos den tyrkiske statsledelsen selv: Etter den andre verdenskrigen valgte Tyrkias regjering å åpent søke over i den vestlige leiren, etter at de helt siden 1920-tallet hadde hatt et utstrakt samarbeid med både Stalins Sovjetunionen og med de ulike statene i Vest-Europa. Det nye fra 1945 og utover var derfor at Tyrkia brøt med sin nøytralitetspolitikk, gjennom å søke militært medlemskap av NATO og et økonomisk fellesskap med de fremvoksende amerikansk-dominerte markedene. I praksis betød det at Tyrkia dermed ble underlagt den USA-ledete og internasjonale koalisjonen mot Sovjet, og frivillig stilte sine statlige ressurser til rådighet for å forebygge sovjetisk infiltrasjon og ekspansjon. Særlig etter avslutningen av den såkalte "kalde krigen" etter Sovjets oppløsning i 1991, er det imidlertid kommet frem hvordan NATO bygde opp en egen hemmelig hær under kodenavnet "Gladio", og at disse "Stay Behind"-styrkene i flere land ble brukt aktivt mot opposisjonelle som ikke nødvendigvis var direkte pro-sovjetiske. I både Tyrkia og Italia er det nå offisielt anerkjent hvordan fascister og andre sterkt høyreorienterte grupperinger fra 1950-tallet og utover fikk forsyne seg av våpenlagre og tilsvarende fasiliteter, for å bekjempe fagforeningsfolk, venstreorienterte og menneskerettsforkjempere som mer eller mindre med rette ble beskyldt for å "splitte nasjonen" og å ville destabilisere den vestlige alliansen. Den hemmelige hæren ble med andre ord satt inn mot de ulike strømningene som særlig siden 1960-tallet har protestert mot den nye etterkrigsordningen med sterk amerikansk dominans innen økonomi og politikk. I tilfellet Tyrkia har dette ikke minst gått utover kurderne og det første sosialistpartiet TIP, som helt fra begynnelsen ble møtt med voldelig undertrykking og trakassering fra politiets side — i tillegg til mer eller mindre privat iscenesatte aksjoner fra ikke-statlige grupper på høyresiden.

Det var i dette klimaet at de første politiske strømninger oppstod, som etter det andre militærinngrepet i etterkrigstiden (i 1971) skulle danne basis for 10-12 kurdiske partier inkludert Kurdistans Arbeiderparti eller PKK: Konklusjonen ser jeg som klar, nemlig at PKK ikke oppstod som et resultat av utenlandsk undergraving, men tvertimot nettopp som en reaksjon mot utenlandsk dominans av både Tyrkia og Kurdistan.


4.2.2. Hvilken status har Kurdistan?

I følge Baechler er dermed den offisielle kemalistiske doktrinen utvetydig en linje som alene hører hjemme på museum, fordi den vitenskapelig sett er totalt uegnet til å se virkeligheten i øynene: Baechler mener også at det alene er ved å innse den politiske karakteren til en oppstand at en statsledelse har mulighet til å i det hele tatt forsøke å holde opprøret nede (f.eks. ved å innføre jordreformer og andre sosialreformer). Og selv da vil det kunne være grunnlag for fortsatt opprør, i den grad det også er en nasjonal komponent av problemet — nemlig sålenge "kolonispørsmålet" forblir uløst. Han spesifiserer imidlertid ikke denne kolonistatusen nærmere, men understreker til gjengjeld at viljen til å enten gjenerobre eller å definere en nasjonal eller etnisk identitet vil være en "hovedkilde til en fortsatt dekoloniseringsprosess, der spørsmålet om nasjonal selvbestemmelse vil stå sentralt". Likevel er det mye som tyder på at den konkrete situasjonen er noe mer sammensatt, og at det ikke er helt lett å finne dekkende begreper eller tilsvarende strategier som gir en enkel og utvetydig løsning på problemene i Kurdistan.

De innebygde uklarhetene i Baechlers teori møter nemlig i høy grad veggen når de skal forsøke å klare opp i den konkrete tyrkisk-kurdiske samfunnsformasjonen. Gjennom hele det 20. århundret har Tyrkia gitt opphav til et utall av forskjellige karakteristikker og vært utsatt for en intens både akademisk og politisk strid: For det første har det alltid vært uenighet om det er mulig å kategorisere det tyrkiske samfunnet som en helhet, eller om den kurdiske regionen har en særstatus. Og for det andre har det vært uenighet om de konkrete betegnelsene, som f.eks. tilbakeliggende, avhengig, undertrykt, underutviklet, koloni, halvkoloni, nykoloni, i tillegg til alle mulige kombinasjoner av disse kategoriene. På 1960-tallet var det f.eks. en kjempedebatt på universitetene i Tyrkia om det overhodet var mulig å bruke betegnelsen føydalisme (evt. halv-føydalisme) i landet, og dessuten om det bare var mulig før i tiden under det osmanniske styret, eller om det også var mulig i dag.

Denne begrepsmessige uklarheten blir også antydet av Rousset i sin fremstilling av den revolusjonære prosessen i Kina, men han har ikke argumentert for at det nødvendigvis ville være et problem i den praktiske politikken. I Tyrkia har det imidlertid ofte vært et svært påtrengende problem, og et emne som har ført til voldelige konfrontasjoner både på arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og i parlamentet: Hvis en person i Tyrkia f.eks. sier at "Kurdistan er en koloni", er dette i følge lovverket en forbrytelse som kvalifiserer til fengselsstraff eller bot fordi det kan tolkes som en "oppfordring til å krenke nasjonens udelbarhet". Dermed kommer personen også automatisk i faresonen for å bli overfalt av fascister eller av dødspatruljene, noe som gjør at mange ikke har lyst til å utforske nyansene i problemstillingen… Derimot er det fullt lovlig å si f.eks. at Tyrkia som sådan er tilbakeliggende — dette var nettopp en av de offisielle grunnene til at statslederen Mustafa Kemal var så opptatt av å europeisere landet fra 1920-tallet og utover. Som en hovedregel har slike problemer imidlertid gjort det betydelig vanskelig å gå til roten av problemene på et vitenskapelig vis, og det er derfor heller ikke mulig å oppvise en entydig og på samme tid samlende definisjon på den nøyaktige statusen til Kurdistan i Tyrkia. Likevel finnes det mange forskjellige forklaringsforsøk, der jeg mener noen er betydelig mer treffende enn andre fordi de går inn på de helt konkrete elementene av situasjonen:


4.2.3. Fransk, tysk eller tyrkisk nasjonsbygging

Den tyrkiske sosiologen Ismail Besikçi mener jeg er ett av de viktigste eksemplene på at det eksisterer en offisiell kemalistisk dagsorden i landet, og at enhver som forsøker å utfordre den på noen sentrale punkt blir til en "fiende av nasjonen". Besikçi soner for tiden en dom på over 200 års fengsel, bl.a. fordi han har forsøkt å drive vitenskapelige studier av levevilkårene for den kurdiske delen av befolkningen. Dermed har han offisielt gjort seg skyldig i "rasehets", akkurat som lederen av den tyrkiske menneskerettsorganisasjonen Akin Birdal som ble skutt på sitt kontor høsten 1998 for å ha påstått at det fantes undertrykking av kurderne i Tyrkia.

Besikçi er dermed en av de få som virkelig har forsøkt å gå i dypden med den konkrete tyrkisk-kurdiske samfunnsformasjonen. Han opererer bl.a. med et skille mellom kolonier og halvkolonier (1991:12-13): I følge dette skillet er en koloni et komplett samfunnssystem (først og fremst statsapparatet) som er bygget opp av en fremmed statsmakt i et okkupert landområde, der den tradisjonelle samfunnstrukturen er blitt undertrykt og i hovedsak feid til side. Eksempler er de mange nye statene i Afrika og Latinamerika, som direkte ble opprettet utenfra av de europeiske krigsmaktene særlig på 1800-tallet. Halvkolonier er derimot samfunnssystemer med sitt eget historiske statsapparat intakt, selv om ledelsen i disse landene har følt seg tvunget til å endre på institusjonene for å bedre leve opp til konkurransen og kravene utenfra. Som eksempler på det siste trekker han frem bl.a. Kina, Persia og det Osmanniske sultanriket på 1800-tallet og inngangen til 1900-tallet.

Poenget med dette skille er imidlertid å få frem hvordan Kurdistan både er en klassisk intern koloni (i motsetning til en koloni som ligger fjernere fra "moderlandet"), men også hvordan det er blitt utviklet en helt særegen undertrykking i området: Kurderne i Tyrkia har ikke bare fått høre at de er "primitive", "stygge" eller "halv-aper", men at de rett og slett ikke eksisterer i det hele tatt. Det er ikke bare slik at kurderne aldri har utviklet et eget statsapparat, og at dette er blitt innført fra utsiden av enten Tyrkia eller Persia og deretter av de såkalte "protektoratene" Irak, Iran og Syria etter den første verdenskrigen: Kurderne i Tyrkia er derimot blitt forsøkt utslettet som folkeslag — om ikke fysisk så i hvert fall både mentalt, historisk og kulturelt. Det er ikke en type apartheidpolitikk, men snarere en helt spesiell avart av rasisme som trolig ikke har sin like noe annet sted i verden enn i Kurdistan (Besikçi 1991:24).

Andre teorier mener at det tvertimot er tale om en inkluderende type nasjonsbygging og at kemalismen slik sett snarere er en avart av f.eks. det franske nasjonalstatsbegrepet, som sier at alle statens borgere deler de samme rettigheter og plikter som de andre. Dette står bl.a. i motsetning til det klassiske tyske nasjonalstatsbegrepet, som sier at bare de borgerne som har tysk blod kan regnes for tyske med de samme rettigheter og plikter som de andre tyskerne. I prinsippet rommer dette en viss kjerne av sannhet, men jeg mener ikke det får frem den fulle dypden av det kurdiske spørsmålet i Tyrkia — tross alt ble ikke de franske f.eks. bretonske eller provencalske mindretall fullstendig benektet å ha eksistert en gang, selv om de uten tvil ble utsatt for både tvangsassimiliering og politisk forfølging. Den statlige politikken har samtidig også vært annerledes i Tyrkia enn i de andre statene som har delt Kurdistan opp mellom seg: I Tyrkia blir kurderne undertrykt fordi de er kurdere, men i de andre landene (Irak, Iran og Syria) er det i høyere grad slik at de blir undertrykt fordi de har vist seg å være opprørske. (En helt egen vri finnes i tillegg i Tyskland, der den offisielle tyrkiske fornektingspolitikken blir videreført av de tyske myndighetene. Konkret betyr det at kurdere i Tyskland ikke har rett til morsmålsundervisning på kurdisk, ettersom de er tyrkiske statsborgere. Samtidig har verken tyrkere eller kurdere i Tyskland rett til tysk statsborgerskap, selv om de kanskje er tredje- eller fjerdegenerasjonsinnvandrere og regner seg for 100% tyske.)

På dette punktet slutter jeg meg derfor helt til Besikçis vurdering av at den tyrkiske nasjonsbyggingsprosessen har en helt særegen og spesielt undertrykkende karakter, ikke minst i den grad den har vært spesielt rettet inn mot et bestemt folkeslag innen statsgrensene (pga. det siste særtrekket har han av og til skrevet at strengt tatt er Kurdistan ikke en gang en koloni, men burde vært omfattet av en kategori som beskriver en enda mer undertrykt tilstand): Jøder, armenere, roma-folk og grekere opplever alle en diskriminering i det tyrkiske samfunnet, men det er alene kurderne som offisielt er blitt omgjort til "fjell-tyrkere" uten noen egen identitet eller historie. Til og med ved underskrivelsen av Lausanne-traktaten i 1923 (som endelig beseglet Kurdistans oppdeling mellom fem ulike stater), uttalte den tyrkiske delegaten Ismet Pasha (Ismet Inönü) at "Kurderne er ikke et mindretall, men en nasjon; regjeringen i Ankara er regjeringen til så vel tyrkere som kurdere" (Grant & D’Alessandro 1999). Kort tid senere var det forbi med velviljen, og samtlige skolebøker ble sendt til omskrivning. De neste to tiårene ble preget av en regulær krig mot lokalbefolkningen, både militært og gjennom tvangsdeportasjoner og tvunget assimilering. I all hovedsak har dette også vært tilfellet etter den andre verdenskrigen, selv om intensiteten igjen har blitt trappet opp drastisk siden midten av 1980-tallet og med et foreløpig høydepunkt på 1990-tallet. Situasjonen minner derfor mer og mer om 1930-tallet på nytt, der kanskje så mye som halvannen million kurdere ble tvangsflyttet, og militæret gikk til massiv bruk av giftgass, artilleri og luftbombardementer. I dag er det napalm og Black Hawk-helikoptre.

Det var denne totale fornektingspolitikken som var en avgjørende del av grunnlaget for den senere fremveksten av en bevegelse som PKK, selv om det hadde blitt en anelse mer rolig på 1950- og 1960-tallet. At representanter for den tyrkiske toppledelsen på 1990-tallet overhodet har sagt høyt at det finnes flere folkeslag innen den tyrkiske nasjonen, er en sensasjonell innrømmelse over for en utvikling som i mellomtiden er blitt en virkelig trussel om å sprenge hele den moderne tyrkiske republikken. Fortsatt (1999) er det imidlertid ingen tegn på virkelig forhandlingsvilje, og den tyrkiske statsledelsen satser fremdeles alt på en militær løsning. At det siden 1991 i teorien er blitt lovlig å bruke kurdisk i privatsamtaler, er på den andre siden utelukkende en innrømmelse av den faktiske situasjonen i landet. I mellomtiden har et utall av kurdiske byer og landsbyer skiftet navn, mens 4.000 landsbyer har blitt "evakuert" eller brent ned. Fortsatt er det ikke lov å kalle sine unger med kurdiske navn; det finnes ett offisielt navn i passet og ett annet uoffisielt navn som er det egentlige og personlige. "Landsfaderen" Mustafa Kemal holder fortsatt i høy grad grepet om de levende.


4.2.4. En "internasjonal koloni"?

I følge Ismail Besikçi er Kurdistan i Tyrkia altså en intern koloni, som i tillegg er utsatt for en helt særegen undertrykking i form av en etnisk eller nasjonal fornektingspolitikk. På dette punktet har han også fått følge av en rekke andre forskere, f.eks. historikeren Mordechai Nisan (omtalt i Ciment 1996:113), som mener å ha påvist hvordan Kurdistan i Tyrkia blir brukt som en reserveregion med billig arbeidskraft og billige råvarer: Transportnettet er lagt opp for å eksportere verdier frem for å bygge opp et lokalbasert næringsliv, i tillegg til at det skal gjøres lettere for militæret å flytte tropper. Dermed er det ikke bare mer vanskelig å bygge opp en selvstendig økonomi i området — det er direkte lagt inn hindringer og mekanismer for å motarbeide en lokalbasert infrastruktur.

Alt dette mener jeg er ting som peker i retning av at Kurdistan i Tyrkia faktisk er en koloni, selv om det blir benektet av regjeringen i Ankara. Likevel mener jeg også det finnes flere viktige elementer som må vurderes nøyere — ikke minst spørsmålet om det internasjonale engasjementet for å bekjempe selve idéen om et fritt Kurdistan: Selv om Besikçi og andre sier at Kurdistan er en "internasjonal koloni" går dette først og fremst på Tyrkia, Irak, Iran og Syria, frem for ikke minst USA og de multinasjonale selskapene med investeringer i området. Dette er et engasjement som jeg mener glatt kvalifiserer til betegnelsen imperialistisk, i den grad det så tydelig handler om å opprettholde USAs politiske hegemoni og kontroll over råstoffer og markeder:

For PKK har det alltid siden stiftelsen i 1978 vært en avgjørende både strategisk og ideologisk bærebjelke hvordan Kurdistan er et kolonisert område under fire ulike statsmakter, og med Tyrkia som hovedfienden. Det overordnete målet var å få til en nasjonal frigjøring og å rive seg løs for å danne en selvstendig og uavhengig stat. Selv om de senere har endret syn på spørsmålet om løsrivelse, har de ikke endret noe ved påstanden om at Kurdistan i første rekke må vurderes som en koloni under Tyrkia:

"The revolution in Kurdistan is first of all targeted against Turkish colonialism. It is this that robs us of political independence, destroys and devastates the productive forces and pursues a policy of annihilating the Kurdish language, history and culture. This colonialism is supported from outside by the imperialists and internally by feudal compradors. These forces, closely connected to each other economically, are the targets of the revolution in Kurdistan. A movement that does not oppose first of all Turkish colonialism and its internal and external supporters at the same time cannot be considered to be revolutionary in Kurdistan." (Veien til den kurdiske revolusjonen)

Da denne linjen ble fremsatt av den unge Apocular-gruppen i 1977 eller tidligere, var det et svært omdiskutert og kontroversielt standpunkt: Mange nektet å godta at det fantes noe annet enn "fjelltyrkere" i landet, og enda flere var tilbakeholdne med å tilkjenne kurderne noen som helst kollektive eller kulturelle rettigheter som et eget folkeslag. Og i den grad noen anerkjente kurderne som et kollektiv i teorien, fantes det rikelig med unnskyldninger for å ikke gjøre noe med saken i praksis. Dermed var også PKK og mange andre svært følsomme over for kritikk, i den grad de først og fremst opplevde den som et tegn på at undertrykkingen gjennomsyret absolutt hele det tyrkiske samfunnet — til og med dem som ønsket å endre Tyrkia fra grunnen og dermed også burde vært kurdernes venner.

For PKK var det alt sammen en bekreftelse på at de selv hadde rett, og at de følgelig måtte forsvare seg med alle tilgjengelige midler for å gjennomtvinge sin vilje og bane vei for et nytt hegemoni. I praksis var det de fleste andre både tyrkiske og kurdiske venstreorganisasjonene som fikk merke PKKs pisk, og stort sett var det ikke en eneste annen strømning som PKK åpent sa de hadde respekt for eller stolte på. Tvertimot følte de seg omringet på alle sider, og mente dessuten at samtlige av deres konkurrenter stod i ledtog med det bestående.

Likevel fantes det også en annen type kritikk av PKKs koloniteori, som kom fra miljøer som var mer instinktivt positive over for Öcalan og hans væpnete kamerater. Dette gjaldt f.eks. den nye og populære geriljagruppen Devrimci Sol som oppstod omtrent samtidig med PKK i 1978: Dev-Sol hører til blant de få gruppene som alltid grunnleggende har forsvart PKK over for andre, samtidig som de ikke har unnlatt å kritisere PKK for det de mener har vært deres feil og mangler. Hovedinnvendingen til Dev-Sol (som i dag kaller seg DHKP-C), gikk på at PKKs koloniteori betød en undervurdering av det internasjonale eller imperialistiske engasjementet i konflikten: I den grad Kurdistan var en koloni under Tyrkia, mente de at området i hvert fall i minst like stor grad ble holdt nede av USAs og de andre stormaktenes interesser i å bevare stabilitet og unngå opprør i Midt-Østen. Med regionens store forekomster av olje så vel som gass, vann og en rekke andre verdifulle naturressurser, var det rett og slett for store interesser involvert til at det var mulig å begrense kampen til et oppgjør med det lokale koloniveldet.

Jeg tror de er inne på noe relativt sentralt: Saken gjelder ikke bare et underordnet spørsmål om formuleringer, men kan i høy grad vise seg å få konsekvenser i praksis. I PKKs program fra 1978 stod det riktignok at Kurdistan var en koloni delt opp mellom fire ulike stater i området, og at det kurdiske spørsmålet derfor også var et nøkkelspørsmål eller en "gordisk knute" for regionen som helhet. Samtidig stod det at "den avgjørende overlegenheten som verdens folk hadde vunnet over for imperialismen, gjorde det mulig å gjennomføre revolusjoner i enkeltland hver for seg". Med dette tenkte de uten tvil på støtte fra Sovjetunionen, som f.eks. DHKP-C aldri har hatt noe spesielt mot. Men det er nettopp slike ting som gjør at DHKP-C og en rekke andre grupperinger av og til hånlig har antydet at det ville være tilstrekkelig for PKK å oppnå frihet alene for kurderne og å få råderett over sitt eget territorium.

I hvert fall er det klart at de er oppe mot noen av de aller mektigste kreftene på planeten, og at Tyrkias strategisk viktige rolle sannsynligvis bare er blitt større siden PKKs opprettelse på slutten av 1970-tallet (pga. islamsk fundamentalisme, generell sosial uro og dessuten sovjetisk ekspansjonisme frem til 1991, og deretter av den fornyete maktkampen om innflytelse i regionen inkl. Iraks nye rolle som pariah-nasjon etter Golfkrigen). Mye av dette var imidlertid ting som først slo inn med full tyngde etter at PKK var blitt opprettet, slik at det tidligere kanskje kunne virke mer rimelig for dem å mene slik de gjorde. Da Abdullah Öcalan første gangen samlet sine kamerater i 1974, var det f.eks. ikke særlig mange (eller ingen) som kunne forutsi hvordan Tyrkia på 1990-tallet skulle bli et springbrett for et ikke-sovjetisk oljeeventyr i Kaspia-havet, med interessenter fra så vel Storbritannia, USA og den relativt ferske oljenasjonen Norge med sitt Statoil: PKK ble skapt på et tidspunkt der det fortsatt var opplagt hvordan de styrende innad i vestmaktene for enhver pris ønsket å bevare Tyrkia som en pro-kapitalistisk og USA-vennlig enhetsstat. Men det var fortsatt ikke sikkert presis hvor høy den faktiske prisen i menneskeliv og i penger etterhvert skulle vise seg å bli.


4.2.5. Foreløpig oppsummering

Når det gjelder rammevilkårene for fremveksten av særegen kurdisk bevegelse, mener jeg nå at jeg har påvist følgende elementer:


Interne og eksterne årsaker

1) I den grad det er mulig å tale om utenlandsk innblanding, er det utelukkende noe som har bidratt til å forsterke en dypest sett innenrikspolitisk konflikt:

2) Det er den tyrkiske statsledelsen som på avgjørende og systematisk vis selv har bidratt til å skape sitt "kurderproblem"

3) PKK oppstod ikke som et resultat av utenlandsk undergraving, men tvertimot nettopp som en reaksjon mot utenlandsk dominans av både Tyrkia og Kurdistan

4) Det tyrkiske samfunnet er preget av sterkt motstridende interesser, som sammen med minst like mye uklarhet om de konkrete samfunnsforholdene ofte har ført til voldelige konfrontasjoner både på arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og i parlamentet

Et uløst nasjonalt spørsmål

5) Kurderne i Tyrkia er blitt forsøkt utslettet som folkeslag — om ikke fysisk så i hvert fall både mentalt, historisk og kulturelt. Det er ikke en type apartheidpolitikk, men snarere en helt spesiell avart av rasisme som trolig ikke har sin like noe annet sted i verden enn i Kurdistan.

6) Den tyrkiske nasjonsbyggingsprosessen har en helt særegen og spesielt undertrykkende karakter, i den grad den har vært spesielt rettet inn mot et bestemt folkeslag innen statsgrensene og tatt form av en etnisk eller nasjonal fornektingspolitikk

7) Selv om Baechler er noe uklar i sin koloni-definisjon, er det likevel klart at det kurdiske nasjonale spørsmålet er forblitt uløst, og at viljen til å enten gjenerobre eller å definere en nasjonal eller etnisk identitet har vært en hovedkilde til en særegen kurdisk bevegelse, der spørsmålet om nasjonal selvbestemmelse har stått sentralt

8) At representanter for den tyrkiske toppledelsen på 1990-tallet overhodet har sagt høyt at det finnes flere folkeslag innen den tyrkiske nasjonen, er en sensasjonell innrømmelse over for en utvikling som i mellomtiden er blitt en virkelig trussel om å sprenge hele den moderne tyrkiske republikken. Heller ikke i 1999 finnes det tegn på en virkelig forhandlingsvilje, og den tyrkiske statsledelsen satser fremdeles alt på en militær løsning

Sterke imperialistiske interesser

9) Kurdistan i Tyrkia er ikke bare en intern tyrkisk koloni, men er også utsatt for et sterkt internasjonalt eller imperialistisk engasjement i å bekjempe selve idéen om et fritt Kurdistan

10) PKK ble skapt på et tidspunkt der det fortsatt var opplagt hvordan de styrende innad i vestmaktene for enhver pris ønsket å bevare Tyrkia som en pro-kapitalistisk og USA-vennlig enhetsstat. Men det var fortsatt ikke sikkert presis hvor høy den faktiske prisen i menneskeliv og i penger etterhvert skulle vise seg å bli.

Om PKKs karakter

11) PKK ble tidlig kritisert for å virke som om det ville være tilstrekkelig for dem å oppnå frihet alene for kurderne og å få råderett over sitt eget territorium.

De tre problemene som jeg skisserte opp allerede i innledningen er med andre ord svært nærværende helt fra begynnelsen, dvs. sterke interesser, uklare begreper og forholdsvis lite generalisert viten eller bearbeidet empiri: Den delvis uklare begrepsbruken i forhold til "koloni", "halv-føydalisme" osv. har f.eks. både vært et generelt problem i Tyrkia, og et spesifikt problem fordi den særlige formen for nasjonal undertrykking av kurderne sannsynligvis er relativt enestående i verden (samtidig som det åpenbart er en avart av den "vanlige" koloniseringen).

I forhold til teorigrunnlaget mener jeg at de 11 ovenstående punktene dessuten først og fremst understreker i hvor høy grad det er mulig å påvise de interne og politiske årsakene til konflikten, samtidig som den virkelig avgjørende "utenlandske innblandingen " (dvs. fra USA og NATO sin side) først og fremst har vært ment som en støtte til de styrende i Tyrkia. Dette er det stikk motsatte av hva de skiftende tyrkiske regjeringene har sagt, i tillegg til at jeg mener det alene har bidratt til å forsterke og fordype konflikten. Følgelig mener jeg også at både Baechler, Rousset og Rubenstein alle tre har en svært fruktbar innfallsvinkel på akkurat dette punktet, også selv om ingen av dem kan sies å ha forutsagt den nøyaktige karakteren til det kurdiske "kolonispørsmålet". Trass dette mener jeg likevel at det er Baechler som mest treffende har formulert en del av grunnlaget for at det i Tyrkia oppstod en særegen kurdisk nasjonalbevegelse — nemlig at hovedkilden har vært viljen til å enten gjenerobre eller å definere en nasjonal eller etnisk identitet, og at spørsmålet om nasjonal selvbestemmelse ville stå sentralt. På den andre siden er det også dette som helt fra begynnelsen har vært en del av grunnlaget for kritikken mot dem, nemlig at de av og til kanskje har virket som det ville være tilstrekkelig for dem å oppnå frihet alene for kurderne og å få råderett over sitt eget territorium.